Dvergsjuke i bringebær

Vertplanter

Alle Rubus-arter regnes som vertplanter for dvergsjuke. Ellers i Europa er dvergsjuke-fytoplasma funnet i apotekerkattost (Malva sylvestris) og steinnype (Rosa canina) (Jarousch et al. 2001), men bare den førstnevnte viste symptomer. Dvergsjuke i bringebær har vært beskrevet som forekommende i flere europeiske land, inkludert Norge (Ramsfjell 1952). Det er enkelte år observert enkeltplanter der symptomene kunne minne om dvergsjuke, men det har ikke vært beskrevet større sjukdomsutbrudd i Norge.

Forekomst av dvergsjuke i bringebær

Sommeren 2012 ble det funnet bringebærplanter med mange og korte skudd i to felt (Vestfold og Østfold). Symptomene lignet dvergsjuke i bringebær. Plantematerialet ble testet ved Planteklinikken og ga utslag for fytoplasma. Siden 2013 har det blitt funnet planter med lignende symptomer i flere felt, hovedsakelig på Østlandet. I de fleste tilfellene dreier det seg om et fåtall planter per felt, men i noen av tilfellene har dvergsjuke gitt nedsatt avling og kvalitet på grunn av et stort antall infiserte planter. Det er viktig å kjenne symptomene slik at en kan følge situasjonen i feltene.

Symptom

Dvergsjuke påvirker bringebærplantens vekst og forårsaker symptomer på blomster og frukt. Det første en dyrker gjerne legger merke til, er at det dannes svært mange skudd. Sjuke planter vil være svake i den første sjukdomsfasen (sjokkfasen) og kan dø dersom de har sterk konkurranse fra naboplanter, eller dersom de blir infisert av andre sjukdommer. Bringebærplantene kan imidlertid komme delvis over sjokkfasen og gi noen skudd som vokser opp til nær normal størrelse. Avling og bærkvalitet vil fortsatt være redusert. Symptomer på blomstene er ofte at begerbladene blir større enn normalt og at kronbladene kan få grønnfarging. Bærstørrelsen vil være redusert, og en kan finne skudd og blad i bærene.

Spredning

Rubus stunt phytoplasma spres med plantemateriale og sikader.

Det ble på 1950-tallet gjort omfattende undersøkelser i Nederland for å finne insektvektorer for dvergsjuke. En fant da at bringebærbladsikade (Macropsis fuscula) var vektor for denne skadegjøreren (van der Meer 1987). Bringebærbladsikade har én generasjon per år og overvintrer som egg i stengelbarken på Rubus-arter. Voksne sikader opptrer fra juli til september, og har grågul grunnfarge, ofte med grønnskjær, og er 4-5,5 mm lange. De har svarte tegninger i ansikt (som vender ned) og på forkropp, og kraftige hår på kropp og bein, særlig på bakleggene.  Bringebærbladsikade er utbredt på Østlandet, Sørlandet og nord på Vestlandet t.o.m. Sogn og Fjordane (Ossiannilsson 1981).

Erfaringene fra Nederland (van der Meer 1987) er at nyplantinger er mer utsatt for innsmitting enn eldre felt. Dette kan skyldes at nyplantinger har aktiv vegetativ vekst lenger ut over høsten enn mer etablerte planter. Plantene er dermed mer mottakelige for smitte i august og september når voksne bringebærsikader leter etter passende steder å legge egg.

Bekjempelse

Det er viktig å plante friske planter ved anlegg av nye felt. Det ligger et overordnet ansvar på de som er ansvarlig for produksjon av sertifisert plantemateriale av bringebær, både kjerneplantestasjon, planteskoler og Mattilsynet som kontrollinstans, for at alt sertifisert plantemateriale er fritt for dvergsjuke-fytoplasma. Den enkelte dyrker må også selv ta denne situasjonen alvorlig og være klar over risikoen. En bør ikke bruke usikkert plantemateriale selv om det er symptomfritt, da mange sjukdommer, spesielt bakteriesjukdommer inkludert fytoplasma, kan være latente.

Når det opptrer enkeltplanter med symptomer i forholdsvis nye felt, må disse plantene fjernes helt slik at de ikke fungerer som smittekilde. Dette gjelder selv om noen av skuddene på planter med symptomer ser helt friske ut.

Vi vet ikke nøyaktig utbredelse av bringebærbladsikade i norske bringebærfelt, eller om arten kan overføre dvergsjuke under norske forhold. Men arten forekommer i hvert fall i bringebærfelt på Østlandet.  Sprøyting mot bringebærbille rett før blomstring vil også bekjempe sikadenymfer. Selve smittespredningen vil sannsynligvis skje om høsten, når voksne sikader er aktive. Innflyging av sikader over en lengre periode er vanskelig å forhindre.

Konklusjon

Dvergsjuke har vært beskrevet i Norge helt tilbake i 1952. Dersom den bare opptrer på få enkeltplanter i et felt vil sjukdommen ha liten betydning, men dersom en stor prosent av feltet blir infisert vil en få betydelig reduksjon i avling. Dvergsjuke må derfor regnes som en potensielt alvorlig sjukdom som dyrkerne må være oppmerksom på. Et helt grunnleggende tiltak er å bruke friskt plantemateriale i nyplantinger. Inntil vi vet mer om hvor vanlig bakterien er i norske felt, og hvor vanlig det er at smitten skjer med insekter under norske forhold, vil vi ikke tilrå ekstra insektbekjempelse. Sjuke enkeltplanter bør imidlertid fjernes helt, slik at de ikke fungerer som smittekilde.

Litteratur

Jarausch W., Jarausch-Wehrheim B., Danet J. L., Broquaire J. M., Dosba F., Saillard C. & M. Garnier 2001. Detection and identification of European stone fruit yellows and other phytoplasmas in wild plants in the surroundings of apricot chlorotic leaf roll-affected orchards in southern France. European Journal of Plant Pathology 107: 209–217.

Meer, F.A. van der. 1987. Rubus stunt, ss 197-203 i Converse, R.H. (ed) Virus diseases of small fruits. USDA Agricultural Handbook number 631. Washington 277 ss.

Ossiannilson, F. 1981. The Auchenorrhyncha (Homoptera) of Fennoscandia and Denmark.  Fauna Ent. Scand. 7 Part 2: 223-593.

Ramsfjell T. 1952. Virussjukdommer på hagebruksvekster. Frukt og Bær 5, 44-55.

              Publisert 18. desember 2018