Hundegrasmosaikkvirus

Vertplanter

Viruset angriper normalt bare hundegras. I smitteforsøk har en kunnet infisere alle kornartene våre, mens vanlig dyrka grasarter som bladfaks, engsvingel, engkvein, engrapp, raigras og timotei ser ut til å være fullstendig resistente.

Overlevelse og spredning

Viruset kan spres av visse arter av bladbiller, men rent mekanisk spredning med plantesaft via beitedyr og maskiner er dominerende under våre forhold.

Symptomer/skade

Symptomer på hundegras er først og fremst lysegrønne, brutte striper på blad og særlig på bladskjedene og nederst på strået. I tillegg opptrer det ofte brune flekker (nekroser) som brer seg fra bladspissene. Det siste symptomet er ofte mest iøynefallende og det som først påkaller oppmerksomhet, men det er mindre spesifikt enn stripemosaikken og kan lett forveksles med bl.a. kaliummangel. Sterke angrep kan gi store avlingstap. Skader av hundegrasmosaikk har særlig opptrådt i rein hundegraseng som har vært høstet maskinelt og da særlig etter høsting med slaghøster.

Bekjempelse

Det er vanskelig å gi gode råd om tiltak for å begrense spredning og dermed skader av denne sjukdommen. Spredning med maskiner fra infiserte til ikke-infiserte felt kan begrenses noe ved å unngå å flytte redskap fra infiserte til ikke infiserte felt og ved å vaske redskapen grundig før den kjøres inn på usmitta felt. Dersom en har infiserte felt innen eiendommen, vil allikevel slike forholdsregler neppe gjøre mer enn å forsinke spredningen.

Resistens ville for denne som for mange andre sjukdommer være den beste løsningen. Vi kjenner forskjeller mellom sorter både i hvor lett de infiseres og i hvor sterkt de skades ved infeksjon, men blant de aktuelle sortene er disse forskjellene neppe store nok til å være av praktisk betydning. Inntil videre ser det derfor ut til at overgangen til annen grasart er den eneste effektive forholdsregel en kan tilrå på infiserte eiendommer.

Litteratur

Heggen, H.E., Netland, J., Haugland, E. & Sjursen, H. 2005. Plantevern i fôrvekster. Integrert bekjempelse. Landbruksforlaget, Oslo. 109 pp.

            Oppdatert 13. september 2013