NIBIO-logo

Logo Plantevernleksikonet

Utskrift 28.03.2024 20:58


Søking tar dessverre lang tid med Internet Explorer. Hvis du er utålmodig, vurder å skifte nettleser til for eksempel Microsoft Edge, Firefox eller Chrome.
organismeTreInitiator Dyreriket        Insekter        Biller        Adephaga        Løpebiller

Løpebiller

Carabidae

NYTTEORGANISME
SKREVET AV:
Anette Sundbye & Nina Svae Johansen
OPPDATERT:
14. september 2020
Løpebillene er en billefamilie som består av store, mørke og metallskinnende arter der de fleste er nattaktive. Det er relativt flate biller med lange kraftige bein som gjør dem i stand til rask bevegelse. Om dagen gjemmer de seg under steiner, i jorda, eller lignende skjulesteder. De fleste artene av løpebillene er rovdyr, og mange arter er viktige nyttedyr i jord- og hagebruk, ettersom de kan spise mange skadedyr på planter (insekter, snegl, osv.). Det er ca. 260 arter av løpebiller i Norge.
  • Løpebille: Harpalus rufipes (Foto: B. Eriksen, Bioforsk)
  • Løpebille: Agonum dorsale (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)

Utseende

Størrelsen på de voksne løpebillene varierer fra art til art. De kan være alt fra ca. 2 til 40 mm. Hodet har store øyne, kraftige kjever og lange, trådformede antenner. De fleste er mørkebrune eller svarte, særlig de nattaktive billene. Dagaktive biller kan ha en metallisk glans i f.eks. lilla eller grønt, mens andre kan være mer fargerike. Dekkvingene har oftest et artstypisk mønster av furer, groper eller «vorter» langs dekkvingene. Mange av artene har sammenvokste dekkvinger og mangler eller har reduserte flyvinger. Disse artene kan derfor ikke fly, men de har lange bein og er desto raskere til å bevege seg på bakken. Andre arter kan fly, men gjør det stort sett kun i forbindelse med spredning.

Larvene har et tydelig kitinisert hode som gjerne er brunt, med kraftige kjever slik som de voksne. De kan også ha kitiniserte plater av varierende antall på kroppsleddene, og har tre par velutviklede bein. Ellers varierer de i utseende.

Utbredelse

Artsdatabanken har registrert 275 arter av løpebiller i Norge. Medlemmer i løpebillefamilien finnes i hele Norge, helt fra fjæra og opp på høyfjellet. Artssammensetningen varierer imidlertid med habitat og klima. De fleste artene har spesielle krav til hvordan oppholdsstedet skal være, særlig når det gjelder jordtype, lysforhold, temperatur og fuktighet. Noen arter er spesielt knyttet til spesielle typer landskap, som f.eks. eng, løvskog eller åker. De fleste løpebillene lever på bakken, men noen lever også i trær.

Byttedyr/ vertsspekter

De fleste løpebilleartene er opportunistiske rovdyr som spiser mange typer byttedyr. Det finnes også arter som spiser frø, planter og åtsler. Artene som lever som rovdyr er vanligvis polyfage, dvs. at de spiser mange ulike typer byttedyr. Hunnene har ofte en mer variert diett enn hannene, og de voksne eter flere typer byttedyr enn larvene, som lever nede i jorda hvor matutvalget er mer begrenset. Dietten til løpebiller er ikke undersøkt godt nok. Men det kan se ut til at noen løpebillearter spiser omtrent alt de kommer over av insekter og andre smådyr, bare de klarer å overmanne dem. Andre kan ha preferanser for en viss type byttedyr. Matseddelen deres varierer også bl.a. med kroppsstørrelse, levested, fysiologiske behov og hvilke byttedyr som finnes i leveområdet. De store artene lever av større byttedyr som snegler, sommerfugllarver og meitemark, mens de små artene holder seg til mindre byttedyr som bladlus, midd og spretthaler.

Her er noen eksempler på hva noen vanlige løpebillearter spiser: Flere arter bladlus, bringebærbille, gulrotflue, løkflue, kålflue, stankelbein, diverse arter sommerfugllarver (f.eks. liten frostmåler, jordfly og kålfly), billelarver (f.eks. kjølmark), spretthaler, midd o.a. edderkoppdyr, snegler og meitemark.

Det er særlig de byttedyrartene og stadiene som befinner seg på bakken som spises, men noen arter spiser også byttedyr som sitter på plantedeler. Spesielt de store løpebilleartene er viktige predatorer på snegl. Laboratorieforsøk ved Universitetet i Bergen viser at tre av de vanlige løpebilleartene (Carabus nemoralis, Pterostichus melanarius og Pterostichus niger) spiser både egg og unge brunskogsnegl. Så langt kan en antyde at løpebillene bidrar til å holde store sneglebestander nede når sneglene er små. Parkløperen (C. nemoralis) spiser snegler på opptil 2-3 cm.

Livssyklus

Livssyklusen fra egg til voksen tar som regel et år. Når hunnene skal legge egg, leter de opp et sted som vil gi god beskyttelse for avkommet. Dette er viktig, fordi de nyklekte larvene er lite mobile og har myk hud, og er utsatt for å bli spist av andre rovdyr. Finner hunnbillen en akseptabel plass, legger hun 30-60 ovale egg i strølaget på bakken eller nede i jorda. Larvene holder seg i jorda i hele larveperioden. De gjennomgår vanligvis 3 larvestadier, før de forpupper seg i bakken. Løpebillene overvintrer enten som larver eller som voksne. De voksne billene kan leve mellom ett og fire år, avhengig av art. Det er gjerne de store billene og de som overvintrer som larver som lever lengst.

De nyklekte løpebillelarvene er ikke så aktive, men eldre larver er effektive rovdyr slik som de voksne. Larvene jakter for en stor del nede i jorda eller ved jordoverflaten, mens de voksne jakter på bakken. Noen biller klatrer til og med opp i plantene på jakt etter byttedyr. De fleste artene leter tilfeldig etter byttedyr i mørket, selv om noen dagaktive arter også bruker synet når de jakter. Noen arter sporer opp f.eks. bladlus og snegler ved hjelp av kjemiske spor som disse etterlater seg i hhv. honningdugg og slim. Løpebillene er raske, og angriper byttet sitt kjapt og effektivt med de store kjevene sine. De tygger gjerne i seg hele byttedyret. De fleste artene fortærer byttet sitt med en gang, men enkelte arter gulper opp en væske med fordøyelsesenzymer. Dette sprøyter de over byttet sitt, og venter med å spise til det har begynt å gå i oppløsning.

Bruk i biologisk kontroll

Løpebiller kan bidra til å holde populasjoner av snegler o.a. skadedyr nede, og derfor bør vi legge til rette for at de trives og oppformerer seg i plantekulturen:

  • Lag en «billebank»: Billene har behov for varige skjulesteder der egg og unge larver er beskyttet mot andre rovdyr, der de voksne kan gjemme seg når de ikke er aktive, og der larver og voksne kan overvintre.
    Her er eksempler på gode skjulesteder:
    1) Et stykke urørt, permanent, høy vegetasjon i eller rundt pryd- og nyttevekstene, f.eks.    beplantning med flerårig og tett vegetasjon (høyt gras, stauder, bunndekkeplanter) eller ei blomstereng.
    2) I grønnsakskulturen og under bærbusker og frukttrær kan det legges et jorddekke av kompost, kvist, halm, grasklipp o.a. organisk materiale
  • Reduser jordbearbeidingen til et minimum, for å øke overlevelsen av egg og larver. Kombiner urørt jord med jorddekke som nevnt ovenfor, for å gi et godt miljø for løpebillene.
  • Samplanting av ulike nyttevekster eller en kombinasjon av nytte- og prydvekster slik at jorda blir mest mulig dekket gir også et godt miljø for løpebillene. Innslag av blomstrende planter vil dessuten trekke til seg andre nyttedyr som snylteveps og blomsterfluer.
  • Ikke bruk skadelige kjemiske plantevernmidler i områder med løpebiller (se «side effect» lister.

Litteratur

Aarus L, 2013. The influence of cultivar and natural enemies on raspberry beetle (Byturus tomentosus De Geer). Dr. Scientarium thesis, Eustonian university of life sciences.

Carvalho C, Gareau TP & Barbercheck M (2014). Ground and tiger beetles (Coleoptera: Carabidae). Pennsylvania State University. http://ento.psu.edu/extension/factsheets/ground-beetles

Dybdal, SE 2018. Løpebiller holder skadedyr og ugras i sjakk. https://www.nibio.no/nyheter/lopebiller-holder-skadedyr-og-ugras-i-sjakk?locationfilter=true

Helyer N, Cattlin ND & Brown KC, 2014. Biological Control in Plant Protection. CRC Press. 276 p.

Sundby R (1995). Insekter og deres mangfoldige verden. Landbruksforlaget, Oslo.


                          Publisert 22. mars 2020

Nært beslektet

Bilder


Løpebille: Harpalus rufipes (Foto: B. Eriksen, Bioforsk)


Løpebille: Agonum dorsale (Foto: E. Fløistad, Bioforsk)


Om tjenesten

Plantevernleksikonet er en nettbasert tjeneste som omfatter informasjon om biologi og bekjempelse av skadegjørere, samt informasjon om en del nyttedyr. Plantevernleksikonet er gratis og uten forpliktelser for brukeren. Tjenesten er utviklet av NIBIO Divisjon bioteknologi og plantehelsePlantevernguiden er en integrert del av tjenesten. Drift, oppdatering og videreutvikling av Plantevernleksikonet finansieres av handlingsplanmidler fra Landbruksdirektoratet og kunnskapsutviklingsmidler fra Landbruks- og matdepartementet. Bilder i Plantevernleksikonet kan kopieres og brukes dersom de er fra NIBIO-/Bioforsk-/Planteforsk-ansatte, og det refereres til rett kildehenvisning, f.eks.: "Foto: ... fra Plantevernleksikonet, E. Fløistad, NIBIO".

NIBIO har ikke økonomisk ansvar for tap som måtte oppstå ved bruk av tjenesten.

Plantevernleksikonet © 2024 NIBIO