Løkfusariose

Vertplanter

F. oxysporum f.sp. cepae er spesialisert til kepaløk og enkelte andre løkarter som sjalottøk og hvitløk. Det er en annen Fusarium-art som angriper purre.

Overlevelse og spredning

F. oxysporum f.sp. cepae er vanlig i jord hvor den kan overleve som klamydosporer (hvilesporer) i flere år. Smitten spres ellers med frø og setteløk. Soppen trenger inn i plantene fra røtter og rotfeste.

Løkfusariose utvikles best ved relativt høye temperaturer.  Sjukdommen øker i omfang når røttene er skadd av for eksempel løkflue. Dårlig jordstruktur og dårlig drenering ser ut til å fremme soppangrepet.  Spredning av sjukdommen mellom løk på lager anses som ubetydelig.  

Symptomer/skade

Løken kan angripes i alle stadier. Frøplanter kan få rot/rothalsråte (rotbrann) og på større planter angripes røtter, løkkake og løk. Bladene visner og gulner fra spissen, de eldste bladene først. På overflaten av råten utvikles hvitaktig soppmycel, oftest med noe rødfarge. Råten i løken er lys brun, etter hvert halvtørr, med ganske myk konsistens. Råten går ofte ensidig opp i løken som blir skeiv i utvikling. 

I lagra løk, hvor løken er infisert fra åkeren, utvikler råten seg raskt under tørking og løkskjellene sprekker opp rundt rotfestet.

Bekjempelse

Vekstskifte vil hindre opphoping av smitte i åkeren. Dersom smitte er etablert på et areal vil minst 4 år uten løk være nødvendig for å minimere smittenivået. God jordstruktur og god drenering vil forebygge mot angrep.  Friskt frø og plantemateriale bør benyttes. Det er også rapportert om forskjeller i resistens i sortsmaterialet.

Beising av frø og setteløk kan hindre smitteoverføring og kan også motvirke jordsmitte. Løkfluebekjempelse bør gjennomføres for å redusere inngangsporter for soppsmitten.

Litteratur

Netland, J., Hofsvang, T., Blystad, D.R., Hermansen, A. & Semb, L. 1994. Plantevern i løk og purre. NLH-Fagtjenesten småskrift 6/94. 30 pp.

Schwartz, H.F. & Mohan, S.K. 2008. Compendium of onion and garlic diseases and pests. Second edition. The American Phytopathological Society, St. Paul, Minnesota, USA.  127 pp.