Lintorskemunn

Forveksling

Andre torskemunnarter, men disse er mindre og har blåfiolette blomsterkroner - lintorskemunn har gul krone (Lid og Lid 2005).

Kjennetegn

Den voksne planten er 15-50 cm høy. Rotsystemet består av tynne, dyptgående pålerøtter med trådformete sidegreiner og lange formeringsrøtter.

Stengelen er opprett, greinet bare nederst, oftest glatt, men av og til med kjertelhår øverst.

Bladene er sittende, lineære-lansettformete, spisse, med 1 nerve og noe innrullete kanter, snaue. Alle blad er skruestilte, smale og blågrønne, med blad helt opp til blomsterklasen.

Planten har blomstene i tett, endestilt klase, opptil 20 cm lang. Blomsterskaftet er som regel lengre enn begeret. De 5 begerbladene er eggformete, spisse og hårete. De 5 kronbladene er gule, sammenvokst til en 2-lepet krone med spore, og underlepen med en orangefarget, hårete flekk. Blomstene er tokjønnet, med 4 støvbærere, 1 støvvei med lang griffel.

Frukten er en kapsel med 2 rom og mange frø. Frøet er ujevnt rundt i omkrets, sterkt flatklemt fra sidene med rynket, brei vingekant. Overflaten har små, vorteformete utvekster, fargen er gråsvart til blåsvart.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, lansettformete frøblad, ca. 6 mm lange og 2 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer med frø og krypende formeringsrøtter, som er tynne, greinete og vokser horisontalt på ulike dyp i jorden, og danner et tett nettverk av røtter som sender opp mange lysskudd. "På hovedrøtter og utløpere utvikles her og der gulhvite knoller av størrelse som vikkefrø, dels enkeltvis og dels i sammenhengende, drueformete klaser" (Korsmo 1954). "..lintorskemunn...kan danne ganske tette bestander, selv om de på grunn av voksestedets karakter vanligvis ikke blir særlig store" (Fægri 1970).

Litt mer spredningsbiologi: "Lintorskemunn hører til de relativt storblomstrete arter. Underlepen har en lang honningspore, slik at det må langsnablete humler til for å nå ned dit honningen sitter"...."Det kan være verd å legge merke til at sommerfugler ikke klarer å åpne en maskeblomst"...."Lintorskemunn er slyngspreder: Fruktstilkene er relativt stive, spenstige, og frøene slynges ut av kapslene når stenglene bøyes til side ved sterk påkjenning. Kapslene åpner seg ved klapper oventil. I fuktig vær er klappene lukket; i tørrvær åpener de seg. Frøene er litt flattrykte og har en vingekant, slik at de flyr svært langt" (Fægri 1970).

Frøspiringen er god etter overvintring ute i jorden.

Blomstring i juli-september.

Antall frø pr. blomsterbærende stengel: gjennomsnittlig 8700.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark og åpen jord, langs åkerkanter og veikanter. Liker tørr til moderat fuktig, næringsrik, lett mineraljord, men vokser også på tyngre jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i hager, parker, naturlig eng og beite, dels også i åkerkulturer. Planten har ubehagelig lukt og beisk smak, og blir ofte vraket av husdyr på beite.

"Når planten vokser som ugress, kan den være besværlig nok, for rotbiter som rives i stykker ved jordbearbeidelsen, spirer gjerne til nye planter" (Fægri 1970).

Utbredelse i Norge

Vanlig i lavlandet nord til Nordland, spredt i Troms til Vadsø og Sør-Varanger i Finnmark, ellers i fjelldalene og lengst nord oftest forvillet fra hager. Til 1220 m i Ulvik i Hordaland (Lid og Lid 2005).

Historikk

Kanskje hjemlig på tørr bakke (Lid og Lid 2005).

Litt om bruk av planten: "I gamle dager satte folk veggelusblomme i veggefaret for å drive vekk veggelusa (Fåberg)" (Høeg 1975). "...planten er visstnok giftig, i alle fall for fluer. Et gammelt råd mot fluer er å bruke lintorskemunn kokt opp med melk eller andre stoffer fluene liker. Da forgiftes de" (Fægri 1970).

Bekjempelse

Forebyggende tiltak

"Den beste måten å bekjempe den på er for øvrig å ha tett grøde, slik at planten kveles av lysmangel"...."Den er lyskrevende og konkurransesvak, og klarer seg dårlig i sluttede plantesamfunn" (Fægri 1970). "I det hele tatt er lintorskemunn et ugras som viker plassen for god kultur" (Korsmo 1954).

Mekaniske tiltak

"På dyrket mark vil dette ugraset kunne bekjempes i radkulturer som kjøres og hakkrenses godt under veksttiden..." (Korsmo 1954).

Kjemiske tiltak

Litteratur

Fægri, K. 1970. Lintorskemunn. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 208-210. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Linaria vulgaris Mill. - Torskemunn. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 425-426, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Lintorskemunn. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 429-431. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Torskemunn. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 282-283, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Lintorskemunn. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 691, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                  Oppdatert 8. november 2010