Vasspepper

Forveksling

Andre arter i hønsegras-slekten. Fægri (1970) om vasspepper: "Enkelte planter kjenner en lettere igjen ved hjelp av smak eller lukt enn ved synets hjelp. Vasspepper er en av dem, for alle deler av den smaker bitende skarpt, og smaken kommer så snart en får tygget litt på den".

Kjennetegn

Den voksne planten er 20-40 cm høy, med en svak pålerot. Hele planten, inkludert frøbladene, har sterk peppersmak.

Stengelen er først nedliggende, seinere opprett, greinet nederst, og nesten snau.

Bladene er kortstilkete og lansettformet. Bladslirene er tvert avstumpet, uten eller bare med korte hår i kanten.

Planten har blomstene i tette, endestilte, nikkende aks med blad i nedre delen. Aks- og blomsterskaft er kjertelhåret. De 5 blomsterdekkbladene er grønnaktige og dekket av gule kjertelhår. Blomstene er tvekjønnet med 6 støvbærere, 1 støvvei med 2-3 grifler. Lid og Lid (2005): Aks- og blomsterskaft har store, gule innsenkte kjertler, ofte også på blad.

Frukten er en nøtt omgitt av dekkbladene. Det finnes 2 typer av nøtter (frø): 1) Frø nesten eggformet i omkrets, litt tilspisset mot toppen og skeivt elliptisk i tverrsnitt. Overflaten er ru og matt, og fargen er mørkebrun. 2) Frø lik 1), men trekantet i tverrsnitt.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete, elliptiske frøblad, ca. 9 mm lange og 4 mm breie.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø.

Blomstring i juli-september.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 385.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i dyrket mark, langs grøfter, kanaler og på strandkanter, på leirete og våte steder. Liker sur, våt jord.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i åker som er dårlig grøftet.

Utbredelse i Norge

Nokså vanlig på Østlandet nord til Elverum i Hedmark, Nord-Fron i Oppland og Nes i Buskerud, ellers i kyst- og dalstrøk til Roan i Sør-Trøndelag, Frosta og Verdal i Nord-Trøndelag, i Trøndelag inntil Midtre Gauldal og Selbu i Sør-Trøndelag, og Stjørdal i Nord-Trøndelag, og til Vefsn i Nordland. Til 410 m i Lier i Buskerud.

Bekjempelse

Mottiltak

Som for vanlig hønsegras, men det beste midlet er grøfting av kulturmarken (Korsmo 1954).

Litteratur

Fægri, K. 1970. Vasspepper. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 1, s. 138. Cappelens forlag. Oslo.

Korsmo, E. 1954. Vasspepper. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 83-85. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Vasspepar. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 248-249, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Vasspepar. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 208, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                Oppdatert 5. mars 2012