Storengkall

Forveksling

Småengkall, som oftest har temmelig mørke, nesten brunaktig gule blomster, og brunaktig støtteblad i akset. Småengkall er mindre enn storengkall, som alltid har ganske lyst gule blomster, og nesten hvitgrønne støtteblad. I blomstringstiden er småengkallens kronrør temmelig rett, mens storengkallens kronrør er krummet (Fægri 1970).

Kjennetegn

Den voksne planten er 10-40 cm høy med greinet pålerot. Storengkall er en parasittplante (se mer under Biologi).

Stengelen er opprett, firkantet med få greiner, med mørke striper.

Bladene er sittende, motsatte, lansettformet, tannet og gulgrønne.

Planten har blomstene i en aksliknende klase. Høybladene er eggformet-trekantet, oftest med utdratt spiss og gulgrønne. Begeret er firkantet og snautt. Kronen er ca. 2 cm lang og lysegul med 2 fiolette tenner på overlepen, røret er bøyd og munnen stengt. Blomstene er tvekjønnete, med 4 støvbærere og 1 støvvei med lang griffel.

Frukten er en kapsel med 2 rom og mange frø. Frøet er skeivt nyreformet i omkrets, flattrykt fra sidene og ofte litt vridd eller bøyd. En vingekant, ca. 1 mm brei, går rundt frøet. Overflaten er ru, fargen mørkebrun, mens vingekanten oftest er lysere.

Småplanten: Frøplanten har kortstilkete frøblad, som er omvendt eggformet, hele, svakt håret, gulgrønne, og ca. 4 mm lange og 3 mm breie.

Lid og Lid (2005): Det finnes trolig minst 3 ulike raser i Norge, en seinsommerrase, en forsommerrase, og en åker- og forsommerrase, som trolig er utdødd. Variasjonen er ikke utgreid, og utbredelsen er lite kjent.

Biologi

Formeringen og spredningen skjer utelukkende med frø. Frøspiringen er svært langsom. Det synes nødvendig med minst en gangs overvintring ute for å bryte frøhvilen.

Korsmo (1954) om plantens parasittisme: "Hovedroten hos planten er tappformet, om lag 10 cm lang; den har flere forholdsvis kraftige sidegrener, og på disse fins flere vorteformete utvekster - haustorier - av inntil 2 mm størrelse, ytterst har disse en uregelmessig , skiveformet flate - en slags sugekopp - som suger seg fast til røttene hos grasartene, trenger seg inn til karstrengene i disse og trekker til seg oppløste næringsemner, som føres videre over i snylteplanten og tjener til næring for denne. Disse snyltende røttene utvikles nede på hovedrota om lag 3-4 cm under jordoverflaten. Dette forholdet kan vel forklares derved at deres sugeredskaper først så dypt finner angripelige rotdeler. Røttene til grasartene ligger også vanligvis så dypt at de ikke frembyr passende hefteplater for snylternes haustorier før ved denne dybden. Ved forsøk er påvist at for å oppnå en utviklingskraftig plante kreves god dekking av frøet. Såfremt frøplanten ikke noenlunde snart etter oppspiringen får parasittisk forbindelse med røttene til andre planter, dør den om lag 6 uker etter spiringen. Danner plantene innbyrdes en tett bestand, vil frøplantene ved sine snylteorganer angripe hverandre; herunder vil bare enkelte planter nå full utvikling på bekostning av sine naboer".

Blomstring i juni-august.

Antall frø pr. plante: gjennomsnittlig 350.

Betydning

Vokseplasser

Forekommer i grasmark. Liker løs, næringsrik jord på åpne, solfylte steder. Vokser både i fuktig og tørr jord. Lid og Lid (2005): Slåtteeng og beitemark, tørrbakke og strandeng. Ellers i veikanter og på skrotemark.

Skade/ulempe

Opptrer som ugras i eng og beite, men planten vil bli sterkt hemmet i sin utvikling i en tett grasbestand (se mer under bekjemping) . Korsmo (1954): "Når planten er ung og grønn, etes den av husdyra, men den har i moden, tørr tilstand neppe halmverdi og medfører under alle forhold forringelse av høyavlingen".

Utbredelse i Norge

Lid og Lid (2005): Spredt til lokalt vanlig Østlandet nord til Os i Hedmark, Vågå og Vestre Slidre i Oppland, Hol, Nore og Uvdal i Buskerud, Tinn i Telemark, Bygland i Aust-Agder, på Sørlandet ellers, spredt til sjelden på Vestlandet nord til Osterøy i Hordaland, videre fra Røros og Agdenes i Sør-Trøndelag nord til Steinkjær i Nord-Trøndelag. Innkommet med grasfrø og tilfeldig i Vefsn i Nordland, krigsspredd i Salangen, Målselv og Tromsø i Troms, og Sør-Varanger i Finnmark. Går trolig tilbake. Til 860 m i Nore og Uvdal.    

Historikk

Høeg (1975): "Engkallen gjør seg tidlig ferdig med frøsettingen. Da tørker planten, mister bladene, men blir stående med sine flate, tørre frøkapsler, som hver er omgitt av et litt oppustet beger. De åpner seg med en vertikal sprekk, men frøene, som også er flate, blir lenge liggende inne i kapselen. De rasler hvis en ryster planten. Dette har folk lagt merke til, og de har tatt frømodningen som merke på at det var tid å begynne slåtten"....."Barn i storparten av landet har kjent til at de flate kapslene fra "pengegras" kunne gi brukbar skillemynt når de lekte butikk. Dette er også tilfelle med Thlaspi arvense (pengeurt). Derfor er de samme navnene delvis blitt brukt om de to artene".

Bekjempelse

Mottiltak

Korsmo (1954): "Lyskravet hos planten er så vidt stort at planten kan bli undertrykt når den vokser sammen med høgtvoksende gras av tett bestand. Det viser seg også at der den forekommer i enga, er grasveksten tynn og ofte kort. Storengkall er altså et ugras i dobbelt betydning". En kan hindre at planten setter frø ved å høste engen tidlig.

Litteratur

Fykse, H. 2003. Storengkall. I Forelesningar i herbologi. I. Ugras. Biologiske og økologiske eigenskapar (red. H. Fykse), s. 33-34. 3. utgåve. Landbruksbokhandelen Ås.

Fægri, K. 1970. Engkall. I Norges planter. Blomster og trær i naturen (red. K. Fægri). Bind 2, s. 222-223. Cappelens forlag. Oslo.

Høeg, O.A. 1975. Rhinanthus minor L. og R. serotinus (Schönh., SCH., ET., TH.) - småengkall og storengkall. I Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973 (red. O.A. Høeg), s. 551-553, 2. opplag. Universitetsforlaget. Oslo, Bergen og Tromsø.

Korsmo, E. 1954. Storengkall. I Ugras i nåtidens jordbruk (red. T. Vidme og F. Grindland), s. 166-168. AS Norsk landbruks forlag. Oslo.

Korsmo, E., T. Vidme og H. Fykse 2001. Storengkall. I Korsmos ugrasplansjer (red. H. Fykse), s. 284-285, 3. opplag. Inkluderer 5 tilleggsarter; tegninger ved Hermod Karlsen og tekst ved Haldor Fykse. Landbruksforlaget. Oslo.

Lid, J. og D.T. Lid 2005. Storengkall. I Norsk flora (red. Reidar Elven), s. 713, 7. utgåve. Det Norske Samlaget. Oslo.

Sjursen, H.  2005. Biologiske ugrasgrupper. I Plantervern i korn (red. T. Hofsvang og H.E. Heggen), s. 13-16. 2. utgave. Landbruksforlaget.

Sjursen, H. og L.O. Brandsæter 2006. Skadegjørernes livsstrategier. Ugras. I: Plantevern og plantehelse i økologisk landbruk. Bind 1. Bakgrunn, biologi og tiltak (red. L.O. Brandsæter, S.M. Birkenes, B. Henriksen, R. Meadow og T. Ruissen), s. 39-91. 1. utgave. Gan Forlag AS.

                                  Oppdatert 6. mars 2012