Alperosemellus

Utseende

Alperosemellus ligner veksthusmellus. Voksne alperosemellus er ca. 2 mm lange. Eggene er svært små og langstrakte (0,2 mm), lysegule til gråbrune. Nymfene som klekker fra eggene er flate, ovale, og nesten gjennomsiktige. De blir opptil 2 mm lange når de er fullt utvokst.

Utbredelse

Alperosemellusa ble første gang funnet i Norge i 1953 i en planteskole i Rogaland. Dit hadde den sannsynligvis kommet med importerte planter. Fram til 1980-tallet spredte den seg til Østfold og Akershus. Nå er den blitt et vanlig skadedyr på rododendron langs store deler av kysten av Sør-Norge.

Vertplanter

Alperosemellus angriper først og fremst vintergrønn rododendron med glatte blader, dvs. med lite bladbehåring.

Livssyklus

Alperosemellus overvintrer som fullvoksen nymfe på fjorårets blader, og forpupper seg der tidlig om våren. Etter blomstring når de nye årsskuddene skyter, klekker de voksne mellusene - også kjent som ‘kvitflyene’. De flyr enten opp til de nye bladene på den samme planta som de overvintret på, eller de sprer seg til nye rododendronplanter. Der slår de seg til på bladundersiden og suger plantesaft, parrer seg og legger egg. Nymfene klekker fra eggene etter et par uker. Ved sterke angrep kan de sitte tett i tett. Mellusnymfene skiller ut honningdugg, et seigt sekret som inneholder sukkeroverskudd fra plantesafta som mellusa må kvitte seg med. Dråpene med honningdogg drypper etter hvert ned på bladene under og legger seg der som et seigt, glinsende belegg. Dette gir grobunn for svertesopper som danner svarte flekker på bladene.

Skadevirkninger

Svake angrep syns nesten ikke på plantene og har liten betydning. Men ved sterke angrep vil det oppstå gule flekker, gule marmoreringer, små runde, hvite prikker eller en generell bleking på oversiden av de nye bladene utover sommeren. Det svarte belegget fra svertesopper er skjemmende, og reduserer dessuten fotosyntesen i bladet.

Bekjempelse

Velg motstandsdyktige sorter. Sorter med tykke, læraktige blader eller mye bladhår er mindre utsatt for angrep enn sorter med glatt bladunderside. Og gi plantene godt stell. Friske planter som får moderat gjødsling (minimalt nitrogen) er mindre utsatt for angrep. Et annet råd er å fjerne rododendronplanter som stadig blir sterkt angrepet og som derfor fungerer som permanent smittekilde for resten av rododendronbeplantingen. Bruk av kjemiske midler anbefales ikke, ettersom det er vanskelig å få god effekt mot mellusa, og fordi midlene kan skade nytteorganismer. Naturlig forekommende nytteorganismer som snylteveps, rovteger, marihøner, gulløyelarver, rovmidd, edderkopper og insektparasittære sopper kan drepe mellus. Det er også mulig å fjerne voksne mellus med en støvsuger, spyle bladene med vann og henge opp gule limfeller over plantene og riste plantene slik at de flyr opp på fellene. I tillegg kan man skrape vekk egg, nymfer og pupper fra bladene, og fjerne blader med mye nymfer og pupper for å redusere oppformeringen, men dette er arbeidskrevende.

Litteratur

Fjelddalen J, 1982. Er det noe farlig? Norsk Hagetidend 9, 389.

Hofsvang T og Toppe B, 2009. Skadedyr på rododendron. Norsk Hagetidend 7, 70.

Sundbye, A. & Johansen, N.S. 2003. Bekjempelse av skadedyr på prydplanter i planteskoler - del I. Gartneryrket 7 (2003): 11-13.

                            Publisert 15. januar 2009